Tor Jonsson

Tor Jonsson bar med seg en mørk og tung farsarv i form av et glødende klassekamphat. Arven fra mora var ikke lettere å bære, en kraftig utviklet mindreverdsfølelse, ispedd sterke spor av isolasjonstendenser. Han debuterte 16 år gammel og fra da av var framtiden hans staket ut. Han fikk på trykk en del dikt og fortellinger de neste årene, men ikke noe forlag ville publisere diktene hans i bokform før 11 år senere, i 1943, da kom "Mogning i mørket".

Tor Jonsson skrev av to grunner ; han var en revolusjonær, som tok i bruk penn og papir som våpen i kampen for å skape et bedre samfunn. Den andre grunnen var skrikene i han som måtte ut, den fortærende ensomhetssmerten gjorde han tidlig suicidal og på mange måter livsudugelig i dagliglivet.

Han prøvde seg i korte perioder som både gartner og pressemann, men ga fort opp og reiste hjem til Lom, der han oppholdt seg stort sett kontinuerlig fram til moren døde i 1950. Da reiste han til Oslo.

Han ble dødelig såret i kjærlighet, og siste gangen ble det så alvorlig at han tok sitt eget liv knapt halvåret etter at forholdet startet. Som avskjed ga han oss sitt litterære testamente; " Eg åtte ikkje

"Stuslegstugu", barndomshjemmet i Lom

© Enok Kippersund

Tor Jonsson skapte diktning om kjærlighet og død som plasserer ham i første rekke blant en rekke norske lyrikere. Men også samfunnsdiktene hans har en forbausende stor appell fremdeles, opptil 60 år etter  de ble skrevet.

Priser:
1956 -  Kritikerprisen - utdelt post mortem


(kilde: "Århundrets døler", 1999)