Eigil Steinsfjord

Jeg ble forfatter fordi jeg ikke kan annet - det vil si, jeg må skrive, tankene surrer i hodet, stoff presser seg på, det er en lettelse å få det på papir. En enda større lettelse er det at det finnes institusjoner som vil formidle det jeg skriver. Det er ingen selvfølge i våre dager, og har vel aldri vært det.

Det begynte med dramatikk. I 1987 - da jeg var 43 år - ble "Beate, hører du meg?" (et stykke om aldersdemens) oppført på Black Box, Aker Brygge i Oslo i regi av Det Åpne Teater. En dør var åpnet og ved hjelp av det samme Åpne Teater utarbeidet jeg i 1990 "Khomeinis menn er overalt" (en skildring av asylsøkere i ventemottak). Dette kjøpte NRK - Radioteateret.

På anmodning fra Det åpne Teater skisserte jeg en pantomimisk forestilling for en irakisk kvinne, skuespillerinnen Namaa Alward. "Velkommen" er den noe ironiske tittel. Dette stykket reiste vi rundt med i tiden 1990 til 1992 i Norge, Danmark og til en teaterfestival i Tunis. Med oss på fiolin hadde vi Helge Rimestad.

I 1995 skrev jeg på bestilling "Heidendom og heilgtru". Dett er et kirkespill, skrevet til 750-års jubileet for Ulnes kirke i Valdres. Det gikk fem somre på et område ved Strandefjorden, like nedenfor kirken.

Eide forlag gjorde det mulig for meg å utgi skjønnlitteratur. I 1998 antok de novellesamlingen "Satan stemmer sin bassgitar" og i 2000 romanen "Noko vil koma til å hende".

Emnene har ofte vært hentet fra erfaring gjennom arbeid - som da jeg arbeidet som pleiemedhjelper på aldershjem, som norsklærer på asylmottak eller som medarbeider i kirken. Det religiøse aspekt kommer naturligvis til uttrykk i kirkespillet i Ulnes, men også i tittelnovellen "Satan stemmer sin bassgitar".

Det at jeg har fått publisert en del, har gitt meg mulighet til å få innblikk i for meg helt ukjente miljøer, i og med at jeg kan tilkjennegi mitt ærend, at jeg som skribent er ute etter å lære.

Å skrive er, som kjent, en ensom prosess. Derfor betyr det mye rent mentalt å komme ut blant andre mennesker. Det gir meg meget å være sammen med ungdom på Valdres vidaregåande skule hvor jeg har en post som norsk- og religionslærer. Mennesker i alle aldre møter jeg som foredragsholder. I flere år har jeg reist rundt med et foredrag om Welhaven og 1830 årenes Christiania, et program i ord, musikk og bilder. Jeg besøker menigheter, aldershjem og folkehøyskoler. Det er ved å gå at man får - sannheten i disse ord har jeg gang på gang fått erfare.

Jeg har tro på at det å skrifte miljø, ta permisjon fra vanlig arbeid iblant og få innblikk i noe helt nytt. Dette er fruktbart for alle mennesker, uansett om formålet er å bruke det i en skriveprosess eller ikke. Vi er så altfor redde for ikke å greie oss økonomisk. Det avholder mange mennesker fra å utvikle nye sider ved seg selv. Det ligger mye vekst i å ta noen sjanser i livet.